Individuell plan i norske kommuner - muligheter og utfordringer

Individuell Plan (IP) har lenge vært fremmet som et viktig verktøy for å hjelpe ungdom som risikerer å falle utenfor samfunnet. Selv om IP representerer en lovbestemt rett i Norge, står mange kommuner overfor utfordringer når det gjelder implementeringen og gjennomføringen av planen.

Men hva er egentlig en IP? Hvorfor er den så viktig, og hva sier loven om den?

Hvorfor er Individuell Plan viktig?

Personlig tilpasning:

IP sikrer at ungdommen selv er aktivt involvert i prosessen. Dette fører til at beslutningene tatt vil være mer i tråd med ungdommens egne ønsker og behov.

Historisk sett blir unge ofte oversett i beslutningstakingsprosesser. IP reverserer denne tendensen ved å plassere dem i kjernen av beslutningsprosessen. Forskning viser at når individet er direkte involvert i prosesser som påvirker dem, øker sannsynligheten for suksess.

Helhetlig støtte:

I stedet for en fragmentert tilnærming, ser IP på individets totale behov. Den gir en helhetlig forståelse som anerkjenner at en persons helse, utdanning, sosiale liv og arbeid er tett sammenkoblet.

Tradisjonelle tilnærminger har en tendens til å segmentere et individs behov ut fra den enkelte hjelpers profesjon - hjelperne ender opp med å fokusere kun på "sitt" område, og glemmer helheten.

IP utfordrer denne modellen ved å tilby en mer helhetlig tilnærming. Denne tilnærmingen kan bidra til at alle sider av ungsommens liv hensynstas, i tillegg til at koordinering av tjenester forhindrer potensielle konflikter eller overlapp mellom tjenestene.

Forhindrer frafall:

IP kan være instrumental for å forhindre frafall blant ungdom, spesielt når det kommer til utdanning.

Mange unge står overfor barrierer som kan hindre dem i å oppnå akademisk suksess. Med en strukturert og skreddersydd plan blir disse barrierene gjenkjent, og tiltak blir satt i verk for å støtte og veilede ungdommen gjennom utfordringene.

Rettigheter og Lover knyttet til Individuell Plan

Ifølge Pasient- og brukerrettighetsloven har alle som trenger langvarige og koordinerte tjenester rett til en IP.

Brukermedvirkning:

Loven understreker viktigheten av aktiv brukermedvirkning. Dette betyr at individet, eller dets pårørende, har en rettighet til å delta i utformingen av IP.

 

Dette prinsippet forsterker demokratiet i beslutningsprosessen, sikrer at individets stemme høres og at rettighetene deres respekteres.

Koordinator:

IP-lovgivningen fastsetter at en koordinator skal tildeles de som har rett til en IP.

 

Å ha en enkelt kontaktpunkt kan forenkle kommunikasjonen, sikre at planen blir fulgt, og tjenester koordineres effektivt.

Tilpassede tjenester:

IP er ikke en teoretisk øvelse; den skal resultere i konkrete tjenester.

 

I mange offentlige tjenester kan det være en kløft mellom planlegging og utførelse. Ved å lovfeste krav om konkrete, tilpassede tjenester, sikres det at planen blir en aktiv, levende dokumentasjon.

Utfordringer i implementeringen av IP

Ressursmangel:

Implementeringen krever tid, penger og mannskap.

 

Med stramme budsjetter i mange kommuner, kan det være utfordrende å sette av nødvendige ressurser til en skikkelig implementering.

 

Koordinering:

Tverrfaglig samarbeid er kritisk for IP, men byråkratiske barrierer kan forhindre dette.
Det er behov for en kulturendring der ulike avdelinger og sektorer jobber tett sammen for å realisere IP fullt ut.

Konklusjon:

Individuell Plan er mer enn bare et verktøy – det er en fundamentalt annen tilnærming til tjenesteyting som setter individet i sentrum. Mens implementeringen møter barrierer, understreker dens betydning og den lovfestede statusen nødvendigheten av dens fulle realisering.